Multimedia message

Daniel er veldig glad i tanta si! Sover søtt med bildet av henne ved siden av seg:)

Multimedia message

Meldingen er sendt fra mobiltelefon og kan kun besvares med mobiltelefon. Nummeret finner du i e-postadressen.

Multimedia message

Daniel i VIF-BODY:)

Multimedia message

Jonas i VIF-BODY:)

Kakebaking!

Multimedia message

Første måltid ved bordet for hele familien samlet! Vanligvis har jonas sovet!;)

Multimedia message

Lillegutt ligger og sover søtt i vogga si;)

Fødselshistorien da Daniel ble født=)

5.januar 2006.
Kl. 23.12
Vekt: 3970g
Lengde: 48cm
H.O: 37cm





Hadde ingen kynnere denne dagen, og det var blitt veldig rolig i magen de siste dagene. Tenkte og håpte at NÅ skulle noe skje.. Men klokka ble 1200, 1600 og 1700.. Så bestemte jeg meg for å gå på butikken, siden det ikke ville skje noe i kveld heller... Pappa virka ikke så veldig glad for at jeg skulle gå, tenk om det skjedde noe!;) (Mamma og pappa er sååå overbeskyttende, bare det å gå å hente posten var farlig...! Irriterende!!!) Men jeg satte foten ned og sa konstant: NEI! Jeg skal gå! Hehe:)



Var ute fra huset klokka 1825 og fremme på butikken 1835. Hadde gått ganske fort, litt vel sprek;)

Kom inn i døra og kjente at jeg fikk vondt i ryggen. Så på klokka sånn tilfeldigvis, 18.35 var den.. Oi, så fort vi gikk!, sa jeg til søstra mi. (Forrige gang jeg gikk til butikken, gikk det 15min;) ) Gikk to skritt til, også fikk jeg vondt i ryggen igjen. Tenkte: ”Hva faen?? Hm... Må¨ vel ringe pappa etterpå og få han til å hente oss, blir litt vondt å gå hjem...”



5min etterpå, nytt tak i ryggen. Sa det til søstra mi, at jeg hadde litt vondt i ryggen. Hun sa at jeg kunne gå å sette meg ned. Men jeg ville ikke, jeg gir ikke opp jeg, så fortsetter til siste slutt.. Hadde enda flere tak mens jeg gikk rundt og det gjorde noe J***** vondt i ryggen, pressa nedover og var som noen strømninger i ryggen.... Klokka var nå blitt 18.45. 3min etterpå kom det et skikkelig tak, i ryggen og magen, da måtte jeg bare sette meg. Da slutta riene, visste og tenkte fremdeles ikke på at det var rier.. ;)



Satt i bortimot 5min, så kom mamma. Hun fortalte at pappa var på vei med hunden, så kunne vi gå hjem sammen, og jeg tekte bare: Å I SVARTE!!!! Neeei!!! Blir vondt å gå hjem no da... huff...;)



Tenkte jo å ringe han for å bli henta. Bente, søstra mi, ble litt stressa når hun skjønte at vi måtte gå hjem, men vi tok det med fatning og sa ingenting til mamma at jeg hadde fått litt vondt i ryggen, hun blir jo bare helt hysterisk av sånt. Bente skjønte det vel litt etter hvert, at det kanskje var rier, da jeg sa at jeg hadde vondt i ryggen, men likevel var det ingen av oss som helt trodde på det. Hvorfor skulle det skje nå, i dag, på butikken av alle plasser?!...?? ;)



Var ganske stille på veien hjem, hadde masse rier, skjønte vel det etter hvert at det var rier, jeg gikk saktere og saktere, sa ikke ett ord om at NÅ ER DET KANSKJE EKTE. Bente spurte akkurat i ei rie om jeg ville bytte side me henne, fordi det var tungt for henne å holde i posene. (Hun holdt meg i armen, siden det var glatt) Hun fikk et klart og bestemt: NEI! ;) Også var vi stille alle sammen resten av turen hjem.



Da vi kom hjem var klokka blitt 1925. Jeg gikk på do, blodslimaktig utflod, masse vondt i ryggen. Sa til søstra mi: ” ikke lag mat”. (Vi hadde tenkt å kose oss denne kvelden me rundstykker og godt pålegg, i tilfelle det skulle skje neste dag.. ;) ) Hun fikk et rart uttrykk i ansiktet og spurte om det skjedde nå. Njaa, jeg tror det.. Er ikke helt sikker. Men ikke lag mat for sikkerhets skyld..



Ringte den andre søstra mi og sa fra fordi hun skulle være med på fødselen. Men også for å spørre henne om hun trodde jeg hadde rier. Hun spurte om hvor ofte jeg hadde vondt, hvor ofte riene var der. -”Neei, jeg vet ikke.. 2-3min kanskje mellom.. Noe sånt.. 2-5min iallefall.. Åsså presser det ganske mye.. Gjør veldig vondt nå..”



Fikk til svar: herregud jente! Ring ambulansen me engang! Du vet jo at vi føder fort, så ikke vent me å ringe!!!!!!!!!! –Hmm, jaja ok.. Greit. Sikker på at det er rier da?.. Så dumt hvis det ikke er det... -Ring! Og si fra til Bente!! -Jada, det har jeg gjort det! (Eva satte seg i bilen me engang og kjørte til Åfjord. Halvtime å kjøre til Åfjord fra Stokksund..)



Jeg gikk opp og sa at Eva trodde det var rier. Og at hun ba meg ringe. Bente gikk for å hente tlf sin, men jeg sa: ”Vent litt da.. Må bare pakke ne litt til.. Må være sikker”. Pakka i omkring 5min. Jeg ba Bente si fra til mamma og pappa om at det sikkert skjedde nå. Så kom de inn på rommet mitt. Pappa var ganske rolig, men mamma... Huff.. ;) hehe:) Mamma: Hvor lang tid går det mellom hver rie??! Jeg vet ikke, de er der nesten hele tiden, ikke mer enn 2-3min.. 1min noen ganger også. Da fikk mamma panikk.. Så det i uttrykket hennes;) Stakkars, jeg var så sint på henne fordi hun masa om hvor lenge det var mellom...



Jeg gikk rundt rolig og pakka, men tilslutt så måtte jeg gi meg hen, og si til meg selv: RING FOR POKKER!!!



Ringte legevakta, ble satt over til en jordmor på Orkdal sykehus. Som hun skravla!!! Hun skjønte liksom ikke det at jeg hadde rier, og kviet meg for å prate da riene etter hvert ble kraftigere. La ut i det vide og breie om at jeg var hjertelig velkommen på Orkdal, men det var jo ikke sikkert at jeg kom dit og blablabla, fordi ambulansen kjører fødende til St. Olavs. Men likevel måtte hun si 2 ganger til at jeg bare kunne komme. Så brøyt ei anna jordmor inn og sa at ambulansen var underveis, og ønska meg lykke til. Slang på røret jeg;)



På dette tidspunktet var jeg sikker på at det var rier!:)



Det tok cirka 20min før ambulansen kom, klokka var da blitt 1945. Jeg gikk ned og la meg inn ambulansen. Fikk beskjed om at vi måtte kjøre opp til jordmora og hente henne i Stordalen, cirka 20min å kjøre. Turen opp dit ble vond. Rista masse mens den kjørte, venta bare på at vi skulle stoppe, slik at hun kunne sjekke meg. Ville vite hvor mye åpning jeg hadde. For det var så innmari vondt.



Da vi tilslutt kom opp, sjekka hun meg. 5-6cm sa hun. –OK, sa jeg, også måtte jeg puste meg gjennom en ny ri. De kom veldig tett nå. Ca. 45sek mellom hver rie. Innmarri vondt, åsså siden ambulansen da kjørte ned til fotballbanen i Åfjord. Jordmora hadde beslutta at jeg måtte ta helikopter, riene var såå intense at jeg kunne føde når som helst i sykebilen, sa hun. Samtidig som de ikke ville ta sjanser på å sende meg me ambulanse siden fostervannet var skikkeli misfarget.



Var deilig å få vite at jeg fikk helikopter. Slippe å ligge i sykebilen i 2timer. Reisa ned til fotballbanen tok 20min, laange 20min! Rista masse i sykebilen, riene var vonde. De kom tettere pga av all den ristinga fra kjøringa av sykebilen også.



Da vi endeli hadde kommet ned der helikopteret skulle lande, var det ENDA 30MIN IGJEN til helikopterets ankomst. Det var forferdelige 30min, jeg gikk på en måte inn i meg selv og pusta meg gjennom riene. De kom veldig tett, og det var ekstremt ubehageli å ligge i sykebilen. Det var kaldt og trangt.. Beltet stramma over magen og det var bare DRITT å ligge der!!!!! Riene roa seg ned da vi kom ned på fotballbanen, var 2-3min mellom da.



Jeg hørte jordmora si mange ganger: ”du er kjempeflink, det går så bra”. Helikopteret er her snart”. Men det var nesten at jeg ville be henne holde kjeft! ;) Å høre sånt når riene er der hele tiden, og du hutrer og fryser fordi det er kaldt.... Huff;) Menmen, hun mente det jo bare godt!:) Dessuten er jeg som person slik at når jeg vil være i fred, så vil jeg være i fred..;) Men godt å vite at det var noen der iallefall. (Søstra mi og jordmora)



Etter en halvtime hørte jeg helikopteret, en heeerli lyd! Få vite at nå var jeg bare 25min unna sykehuset. Jeg slappa ikke ordentlig av fordi jeg var så redd for å føde i sykebilen. Ville ikke ha han i sykebilen der det var så kaldt;) Jordmora sjekket meg før jeg skulle inn i helikopteret. 8cm åpning!!!!! ? Fikk litt panikk, jordmora sa til legen i helikopteret, at det kunne skje i helikopteret, så de måtte passe nøye på. (Blir jo spent fast så vi ikke faller ut på gulvet;) ) Men, var jeg tenkte med meg selv: Neei, dette klarer jeg! Jeg klarer 25min ja!!!.... ***HJELP*** AAUUUU****



Masse vonde rier! Akkurat i en rie så flytta de meg fra den ene båra til den andre, sinnsykt vondt å bli løfta!! Også gikk de over til helikopteret, det var deili!! Det var så kaldt, det var så godt å få kjenne en sånn kulde, vinden som pusta over meg, virka nesten litt lindrende med engang.

Men så tok det ganske lang tid før de kom seg over til helikopteret føltes det ut som, så det begynte å bli litt kjølig tilslutt. Hadde masse kraftige rier mens jeg ble fraktet til helikopteret på båra. Akkurat da tenkte jeg; ”Herregud, tenk om det er noen som hører dette da?!!??!” (Var jo tross alt på fotballbanen, der hadde det samlet seg endel folk..) Fikk i ettertid vite at jeg ikke lagde en lyd, i det hele tatt gjennom hele fødselen.. :p



Kom da tilslutt endeli inn i helikopteret, etter den lille ”kjøreturen” på båra fra sykebilen, så ble jeg gjennomfrossen, så hutra og frøys skikkeli da jeg kom inn i helikoperet, håpte at det skulle bli varmt da de hadde fått kjørt litt...;)



Det var en herli følelse å kjenne at helikopteret letta, litt fordi jeg elsker å fly, men åsså fordi jeg endeli var på vei. Om ikke så lenge ville jeg få møte sønnen min!!





Da helikopteret letta, var klokka 21.15.



Jeg merka i helikopteret at jeg ble litt rar i kroppen.. Døsig.. Noe rart ble jeg iallefall... Søstra mi så dette på meg, og sa det til legen, da bestemte han seg for at jeg skulle få væske. Skulle få en vene inn i handa. Enklere sagt enn gjort! Han prøvde å treffe... BOM!!! Det var vondt det!!! Så prøvde han en gang til, samtidi som han slo over der han nettopp hadde bommet... BOM IGJEN!!!!! ÅFY, så vondt det var!! Sinnsykt vondt!! Han prøvde igjen, der traff han, men det gjorde veldig vondt i handa, for han bomma jo to ganger og hadde slått oppå der også, for å få blodårene til å synes, så han kunne få satt vena inn.. Dumme lege! ;)



Mens jeg lå i helikopteret, lå jeg på siden.. Jeg hadde mindre rier da, hadde kanskje 3-4 rier i helikopteret, men til gjengjeld var de suuuupervonde og lange.... Jeg var veldig trøtt i helikopteret, hadde det ikke vært for at det var vondt hadde jeg klart å sove.



Klokka var ca.21. 40 da helikopteret ankom St. Olav. Jeg ble kjørt inn i heisen, tok heisen ned.. Tok laaaaang tid før heisen åpna seg.. Jeg ble irritert av dette for kjente en ny rie, og ville helst ikke ha en rie i heisen.. Liker ikke å ha vondt mens andre ser det, åsså så mange som det var da!!!! :) hehe:) Bare mannfolk, hele gjengen... ;) Ikke morsomt! ;)



Endeli åpna heisen seg, men da skulle vi ut på en trilletur........ Søstra mi sa at vi måtte løpe i sikkert 5min før vi kom til fødestua, søstra mi er jo gravid selv, så var visst litt slitsomt for henne å løpe så langt;) Helikopter-folkene lurte på om hun hang etter, ja sa hun og trakk pusten, og løp videre nedover gangene;) hehe:)



Da vi kom fram til den fødestua jeg skulle ha, skifta jeg seng igjen.... Huff, slitsomt det! Det er ikke noe godt når riene kommer som olja lyn, da jeg traff jordmora i gangen så kom det HEEELE tiden..



Klokka var nå passert 22.00



Da jeg hadde fått karra meg opp i senga, så tok de på et sånt bånd rundt magen for å ha kontroll på babyen. Han hadde det fint sa de!:) Så letta jeg ble!:) De skulle sjekke meg for åpning, og måtte vente på en lege som skulle komme. Han kom da tilslutt og sjekka åpninga, 8.5 cm. Denne legen som sjekka var skikkeli HARDHENDT!!!!! Det var så vondt, hyla og vrei meg av smerte.



Jeg fikk lystgass etterpå. Da jordmora kom med lystgass-maska, tok jeg tak i den og satt den ve munne uten å bry meg om å få vite åssen det skulle gjøres. Jordmora sa jeg skulle bruke den til hver rie, men riene var der jo hele tiden, skjønte de ikke det??!?!!



Det var steike vondt!!! Så snudde jeg meg vekk og stengte verden ute fra dette tidspunktet. Jeg hadde rier HELE tiden, ikke pause en eneste gang. Det var så vondt! Det var forferdeli, for fikk ikke pusta ordentlig, klarte aldri å hente meg inn igjen. Men jeg fikk med meg at søstra mi, Eva, kom. (Hun hadde kjørt i bil fra Åfjord, da det ikke var plass i helikopteret.) Deilig å vite at det var noen der, selv om jeg stengte de ute;)



Fikk beskjed om at de skulle sette på en elektrode på hodet hans, men de fikk visst problemer med å feste den, så legen ble kalt inn for å sette elektroden på.. Hele denne tiden gikk me på å prøve å få puste, riene var sinnsykt vonde, det begynte å ”svi” i skjeden, tydelig tegn på at han beveget seg nedover iallefall!:)



Jeg ble litt kvalm, kjentes ut som om jeg måtte kaste opp, men så gikk det over.



Etter å ha ligget litt i senga, fikk jeg beskjed om at jeg måtte ta av meg genseren og bh- en. heheheeh;) enklere sagt enn gjort, Nekta plent, så Eva måtte begynne å ta av meg genseren;) Ville ikke ta av den, hadde mer enn nok å prøve å puste, og i tillegg skulle jeg dra genseren over hodet og reise meg opp!! Var så sint på jordmødrene for at de absolutt skulle ha den av!!!!!!!!!! Men... Tok ikke lange stunden før jeg var suuuperglad for at de tok den av!=) For da kasta jeg opp!;) Da visste jeg at det ikke var lenge igjen:) Deilig følelse!:)



Jeg fikk beskjed om at jeg måtte puste, for babyen fikk ikke oksygen, dette hadde de sagt mange ganger. Jeg tviholdt på maska, den var livsvikti for meg der og da! Om det var på dette tidspunktet eller tidligere de skrudde av lystgassen vet jeg ikke, men de skrudde iallefall den av.. Og hvor lenge jeg fikk lystgass vet jeg ikke heller, men under en halvtime iallefall...



De ga meg oksygen isteden, gjennom maska. Hjerterytmen til Daniel ble lav. (Var på 90, og den skal ikke være under 110. ) Selv om jeg ikke fikk lystgass, klarte jeg meg ikke uten maska. Fikk jo tross alt oksygen;) hehe:) Hadde jeg ikke hatt den, tror jeg ikke jeg ville klart neste oppgave som sto på tur, nemlig pressriene. Det hadde begynt å presse ganske masse, hadde gjort det en stund, men ble skikkeli ille. . Jeg pressa, og kjente at hodet hans beveget seg lenger og lenger nedover, på vei ut:) Fikk beskjed om å puste, hørte at de sa at han ikke fikk oksygen. Når de sa det, visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre, så prøvde å få et skikkeli åndedrag. Hjalp for både meg og Daniel tror jeg. Det åndedraget var bra nok til at jeg klarte å holde ut til slutten. Tvang meg selv til å puste et laaaaaaaaaaaangt åndedrag..;)



Da det ikke var så lang tid igjen, måtte jeg på NYY skifte seng! Skikkeli vondt!! Riene som kommer hagl, uten pause, ungen er langt nede i bekkenet på vei ut og jeg skal karre meg over i en ny seng!! Forbanna mennesker tenkte jeg!;) hehe=) Men, kom over i en ny seng. Ikke en fødestol/gynekologstol;) Slapp å ha beina oppe på den måten;) hehe:) Ville føde i en sånn stilling, me beina godt trukket opp så jeg selv følte at jeg gjorde jobben og hadde sjanse til å klare det. Og det fikk jeg jo!:)



Lå å pressa litt til. De sa at de kunne se hodet, jeg ble så glad og da kom virkeli instinktet om å presse for fullt!:) Legen som hadde sjekket meg, kom inn igjen på rommet. Jeg la ikke merke til det heller da, fordi jeg lå me øynene igjen!;)



Fikk beskjed om å legge fra meg maska, og presse alt jeg makta på neste rie.



Så sa jordmor: "Vi må hjelpe babyen din ut det siste stykket".

"AuuuAuu", utbrøter jeg og vrir meg litt. Der klipte de...



Så kom hodet hans ut, og isteden for at de skulle vente på en ny rie så kroppen hans kom av seg selv, så dro de han ut. Dette var nok fordi han var så blek og pga hjerterytmen. Hasta litt for å få han ut. Det at de dro han ut var veldig ubehagelig. Føltes ut som det vrengte seg innvendi... Etter han var ute, ventet jeg i to-tre sekunder på neste rie, men skjønte at jeg eeeeeeeeeeeendeli var ferdig!;) Løfta opp hodet og så babyen puste inn for så å gråte, og DA kunne jeg slappe av! =)



Klokka 23.12 kom han ut! Stor liten pjokk på 3970gram og 48cm lang. Hodeomkrets var 37cm.



De spurte om jeg visste kjønnet, ja gutt sa jeg. Kjente en liten klump i halsen.. Jeg var blitt mor!!!



Etter litt, så fikk jeg han opp til brystet. Han var jo så nydeli!:) Men jeg frøys masse, hele kroppen rista. Litt redd for å miste han i gulvet da..;) hehe:)



Såå, da skulle jeg bli sydd.. Lå til klokka var blitt rundt 0030, før de var ferdig me å sy, skjønner ikke at jeg hadde tålmodighet til det nå i ettertid jeg;) Men, utroli nok:P Etterpå ble jeg kjørt inn på rom for å slappe av før jeg kunne komme over til pasienthotellet. Så spiste mat og greier.. Men, selvfølgeli.. Da jeg skulle i dusjen så klarte jeg ikke å sitte oppreist på sengekanten engang. Var så svimmel og besvimte nesten. Så fikk beskjed om at jeg måtte på barsel. Det var nedtur det!!!



Menmen, fikk da et rom..:) Et 4-manns rom. Litt etterpå kom jordmødrene igjen, jeg måtte ta noen prøver, også måtte jeg ta resus - sprøyta... Selvfølgeli måtte jeg jo også få kateter for å tømme blæra... Huff, det var vondt... ;) Så ble jeg kjørt tilbake til rommet..



Men jeg ville ikke sove, klarte ikke. Jeg bare lå og så på Daniel heele tiden. Holdt handa hans og han klemte til:) =) Så etter en time våkna han, skulle ha mat. =) Var så deilig å holde han!! Det var så deili følelse at det er ubeskrivelig!! Etterpå sovna han på brystet mitt, det samme gjorde jeg. :)



Tilbrakte hele sykehusoppholdet på barselavd.



Den dagen jeg reiste hjem var jeg så stolt, skikkeil stolt over sønnen min!:) Herlig følelse å gå ut av sykehuset som nybakt mamma til verdens herligste gutt! :) 

Her er fødselshistorien fra da Jonas kom - i en TURBOfart!! Han hadde det skikkelig travelt, da han først ville ut::)

Født Kl. 03.03
Vekt: 3460g
Lengde: 52cm
H.O: 36cm

I en hel uke hadde jeg maserier som var vonde og innimellom regelmessige. Problemet var at de ikke ble vondere! Jeg var skuffa, lei og sliten og ville bare sette meg ned og grine. Var en uke på overtid. Fødselen med Daniel som startet som et pang på butikken og som var over 4.5t etterpå syntes for meg å være en drømmefødsel denne uken. Jeg gikk ute i trappa, en verandatrapp på 6trinn. Bekkenløsningen gjorde det vanskelig for meg å gå ned det siste trinnet for det var litt høyt, - og i tillegg å komme meg OPP igjen det første trinnet.

Men, hva er det ikke en sta, overtidig, gravid dame klarer?! Og ikke minst presser seg til?! Jeg hadde kynnere på kynnere opp og ned den helvetes trappa. Jeg gikk inn og spiste kanel både på grøt og blandet ut i vann. Jeg gikk turer med hele familien (trenger vel ikke å nevne at det gikk veldig sakte?? :p) Ingenting fungerte.

Torsdagen (22.04) tenkte jeg at det ikke nytter mer – så jeg bare satte meg ned og furtet.
Fredagen (23.04) bestemte jeg meg for å få ut denne ungen. Og han skulle ut I DAG. Jeg sto opp, tok en god varm dusj, tok med meg Thomas ut på en tur. Den turen var mye lengre enn hva bekkenet mitt egentlig skulle takle, men shit au..
Deretter hentet vi Daniel i barnehagen og gikk så på butikken. Trasket rundt og prøvde for hvert skritt å legge litt ekstra press så jeg kunne få litt mer vondt. Jeg hadde store problemer med å sette meg inn i bilen med denne bekkenløsningen – men.. Jeg prøvde å ikke være gravid når jeg skulle sette meg inn. Det funket dårlig. ;o)
(I ettertid føler man seg så dum!)

Veien til butikken er veldig humpete så Thomas fikk klar beskjed om å kjøre i hver dump. ”Åh, Au, helvete” var en stor slager i hver dump, hehe ;)
Vel hjemme igjen satte jeg i gang med å lage maten. Thomas hadde stått for matlagingen den siste tiden, men akkurat denne dagen skulle jeg gjøre alt for å få ut ungen. Thomas tok ryddingen, for jeg var så sliten. ;)

Kvelden kom og ingen rier. Bare maserier såklart.
Kl 19 bestemte jeg meg for å ta med familien ut igjen. Vi gikk en tur. Kom inn kl 2015 og var rimelig sliten. Og deprimert. Maseriene fortsatte bare. Jeg slappet av i sofaen og deppet, men gikk meg noen turer ut på verandaen for å gå i trappa. Jeg ble så sliten og fikk en bølge av sinne, fortvilelse og depresjon over meg. Satte meg på badet og begynte bare å grine i store strømmer. Jeg var så lei meg, jeg hadde så vondt og var så sliten!
Hele svangerskapet hadde bare vært dritt og maseriene tok pusten ut av meg. Jeg vagget tilbake i sofaen igjen og kjente tårene strømme på mens jeg gikk. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvor lenge jeg skulle gå over tiden mer. Å gå slik, med bekkenløsningen, kynnere, maserier, halsbrann, vann i kroppen ++ (Bena mine var hovnet opp så til de grader. Å bøye tærne litt opp var vondt, det presset og sved i føttene.) Urolige ben om natten, så nattesøvnen var laber. Tanken på å gå slik enda en dag gjorde meg helt fra meg..

Kl 23 kunne jeg merke at maseriene var blitt litt regelmessige. Jeg tok tiden på de. 6min og 7min mellom. Men det gjorde ikke så vondt som rier skal gjøre.. Thomas så på en film, mens jeg tok tiden og forbannet meg over at det ikke kunne gjøre vondere og at tiden mellom ikke kunne bli kortere.
Kl 0000 var det fortsatt 6 og 7min mellom. Timen gikk og jeg ble frustrert og lei. Maseriene var vonde – som maserier. Men det var ikke rier (for min del). Det var ikke så vondt. Thomas sa til meg: ”Jeg går og legger meg hvis det er greit for deg?”

Joda, håpet om at ting skulle skje var der, men ikke troen. Var ikke noe vits at han satt oppe når det kun var maserier..

Like etter at Thomas la seg begynte det imidlertid å gjøre VONDT. Da ble jeg skikkelig i tvil. Jeg skrev ett innlegg på dinbaby. Jeg var helt sikker på at det skulle stoppe opp igjen. Neste rie var 3min mellom.

Jeg begynte å tenke litt… Så kom en venninne av meg på facebook og chattet. Lurte på om jeg ikke hadde født enda. ”Nei, sa jeg. Men jeg har vondt”.
Det begynte deretter å gå hvert 3min mellom hvert tak. De var vonde og ble vondere. Fortsatt var jeg i tvil. Jeg sa til venninna mi at de blir bare verre og at jeg vurderer å ringe Ahus. Tilslutt klarte jeg ikke å sitte mer. Smertene var nå (kl 0140) blitt grusomt vonde. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg ikke ringte eller ikke hadde vekket samboeren… Venninna mi logget av facebook og jeg begynte å tenke etter litt hva jeg skulle gjøre. Fortsatt i tvil..

Jeg klarte ikke å sitte mer, så gikk rundt og lurte på hva jeg skulle gjøre. Fant frem nummeret til Ahus og var på vei til å ringe, men gikk på do igjen. Gikk tilbake og hang over kjøkkenbenken og tenkte å ringe til Ahus. Men så kom en kraftig rie og jeg tenkte: ”Nei, jeg klarer ikke å ringe og snakke med de riene – jeg må vekke Thomas”.

Kl 0200 gikk jeg inn på rommet, skrudde på taklampa og så på han.
Han så på meg.
Jeg klarte ikke å si noe og fortsatte bare å se på han. Han snudde seg for å skru på nattlampa og lurte på om jeg skulle legge meg?!?! Jeg ble så sint, så jeg gikk ut av rommet. Han tenkte seg om og kom fort ut.

Jeg satte meg ned på sofaen og så han komme. Jeg sa han måtte ringe barnevakten og be han komme NÅ. Thomas ringte og jeg satt med hjertet i halsen og lurte på om de tok tlf. Joda, de tok den med engang. Barnevakten kledde på seg og kjørte til oss ganske fort.
Imens gikk jeg på do nok en gang og ventet på at vi kunne dra (pga barnevakten som skulle komme..). Når jeg endelig kunne sette meg inn i bilen lurte jeg på hvor det er blitt av veska mi og helsekortet?!

Thomas surret litt og visste ikke!! Jeg ble så fortvilt!
Han fant veska, men ikke helsekortet. Lurte på om jeg ikke satt på det. Reis deg opp litt, sa han. Å løfte bekkenet var VOONDT! Og han klarte ikke å finne kortet.
”Kanskje du må gå ut av bilen” – fortsatte han. Jeg begynte nesten å gråte av smerter – helt til han fant det. Han hadde lagt det på dashbordet. Takk og lov!

Så kjørte vi. Klokka var 0223 da vi kjørte ut fra gårdsplassen.
Stillingen i bilen var slik: Holdt meg fast med begge hender oppe… I den greie i taket der man kan holde seg fast, vettu ;) Ved hver rie løftet jeg meg litt opp. Øynene var lukket omtrent hele tiden, jeg ville ikke se på klokken som var så tydelig i mørket. Da føltes det som om riene var der hele tiden. Riene var på mellom 1-3min gjennom bilturen, tror jeg!

Godt å kjenne Thomas` hånd på låret og vite at jeg ikke var alene. Han kjørte fort og konsentrerte seg om veien. Jeg konsentrerte meg kun om riene og håpte vi rakk frem. Riene var blitt veldig intense og veldig kraftige. Og jeg følte det var litt for kort mellom hver rie – i og med at Daniels fødsel gikk fort.

Akkurat i det vi svinger av fra motorveien, opp svingen til Ahus kjenner jeg at det presser noe sinnsykt på. Jeg tenkte: ÅNEI?! HELVETE! Jeg pustet meg gjennom det og slappet av. Riene kom som hagl. Da vi parkerte ved akuttmottaket kl0250 hadde ikke jeg sjangs til å gå. Ba Thomas om å finne en rullestol. Det kom en sykepleierske med en rullestol. Trillet meg inn i heisen. Riene kom hele tiden. Hun spurte oss om vi ville at hun skulle følge oss helt opp til avdelingen, men Thomas sa det gikk bra.

Heisen åpner seg.
SHIT! 3 forskjellige dører å velge mellom, da ble jeg sint fordi han sa at det gikk bra. At hu ikke kunne få fulgt oss helt opp, så vi slapp å lure på hvilken dør vi skulle ta. Thomas løp og tok døren til høyre for å sjekke. Jeg fikk en kraftig rie og følte jeg bare hoppet i rullestolen av smerte.
Han løp tilbake og hentet meg, trillet meg inn og der ser jeg 3jordmødre. Ei hilser på oss og spør hvor lenge det er mellom hver rie.
Ehhh, 3min?! sier jeg.

LANGT ifra, men det var det jeg klarte å stotre frem… *riste på hue*

Jeg ser fødesengen og får en god følelse i meg. ”Vi rakk det”. Så kom neste rie..
Jordmor sier: Legg deg du, og kle av deg.
Jeg tok av meg buksa og trusa – men klarte ikke å få de av lenger enn til knærne. Det var så vondt pga bekkenet. Hun kom og ba meg ta av meg overkroppen også. Jeg spurte: ”Må jeg ta av bh`en”?
”Nei, du må ikke – men det er kanskje best når barnet skal ligge på brystet etterpå”?
Jaja, samma det.. tenkte jeg og kledde av meg og fikk på en sykehusskjorte.

Jordmor tok av meg buksa og kjente etter åpning. 5cm sier hun.
(Jeg tenker: HÆ?! Ikke mulig! Det er så vondt! Faen. Det kan ikke være 5cm.. Hun kjente jo ikke godt nok etter)

Jordmor snur seg og sier: ”5cm ja, dette kan nok ta litt tid”. Så går hun og gjør noe (klarer ikke å huske hva hun gjorde, men dreiv da på med ett eller annet..)

Jeg kjenner en enorm trykketrang – føler på den i noen sekunder….

Sååååå, utrbyter jeg: JEG MÅ TRYKKE!!! Åååå, AU! HELVETE! JEG MÅÅ TRYKKE!!!!!!!!!!!!!!!

Jordmor ser på meg og jeg kan se i øynene at hun ikke tror på meg.
Jeg vrir meg i smerter, tar tak i ”armlenene” på siden og holder HARDT og kjenner ungen presser på nedover. Jordmor kommer og løfter opp lakenet over benet.

”Oi, jeg ser hodet! Vent litt, vent litt” – utbryter hun.

Jeg presser alt jeg klarer, og holder pusten og kjenner det (revner), splæsher ut både vann som i en foss og at ungen kom ut.

Han kom ut i ett. Fra jeg fikk den trykktrangen, til han var ute. Hele ungen kom ut samtidig, han stoppet ikke i åpningen slik at hodet ble født før kroppen. Her var det alt eller ingenting ;)
Jordmor fikk ikke tid til å ta i mot han engang, han landet på senga i full fart!

(Thomas` beskrivelse av synet var at han skled ut i en fart og litt i bue, skled litt videre på sengen frem til JM tok tak i han :p)
Det hele var så surrealistisk og rart. Jeg trodde for bare 1min siden før det at jeg skulle bli der i flere timer.. Vi parkerte utenfor Ahus kl 0250. Kl.0257 møtte jeg jordmor og kl. 0303 var han født.

Like etter han kom ut står en barnepleier i døren og jordmor sier til henne: ”5cm, jeg snur meg og så er han ute! 3min tok det fra de kom inn på fødestuen!! !5cm, helt utrolig”, hun rister på hodet og bare ler =)
Hun snur seg mot meg og sier: ”Neste gang får du campe utenfor fødestuen! Jeg har aldri opplevd maken, og jeg har vært jordmor i 20år. Nei, guri.”

Denne fødselen var ingenting mot Daniels fødsel. Nå ser jeg i ettertid hvor traumatisk fødselen hans var. Hodet hans lå og stanget i bekkenet og jeg hadde konstante rier. Ingen smertelindring, og plutselig klipper de og jeg føler at de drar ut en ”vannmelon”.
Jeg følte denne gangen at det skled ut en litt stor mango ;) *lol*

Heller ingen smertelindring denne gang, men nå var jeg klar over det. Hadde bestemt meg på forhånd – så følte at jeg hadde forberedt meg på en rask fødse og dermed visste at det ikke ville bli tid til å få smertelindring.

Denne fødselen var så mye lettere og bedre. I tillegg hadde jeg ikke rie på rie i flere timer – det var fra 6-7min til 3min, deretter 1min mellom til trykketrangen kom.
Jeg revnet derimot en del og det var ikke bra. Jeg kunne kjenne det revnet mens jeg trykket – men jeg hadde ikke noe valg så jeg fortsatte bare å trykke. Og jeg husker som det sved… Det ble en del sting – men alt er glemt og borte nå :)

Thomas syns nok også dette var litt surrealistisk. Plutselig hyler jeg ut: Jeg må trykke og det kommer en unge skliende ut og lander nede ved sengen. Merkelig for oss begge!! ;)

Neste gang kommer jeg til å være litt mer på vakt eller evt be om å bli igangsatt på sykehuset under kontrollerte former. (Hvis det blir noen neste gang da, hehe :) )

En rask turbofødsel fra ubehagelige maserier som ikke er vondt – til det plutselig slår over til rier og jeg ikke får tenkt meg om, før jeg egentlig burde vært på sykehuset. I ettertid tror jeg egentlig jeg ville gjort det samme igjen. Det var jo ikke vondt som rier, det jeg kjente fra kvelden til 01 om natten. Det var akkurat de samme vondtene jeg hadde gått med i en hel uke. Men de riene som kom fra 01 var RIER.

Jeg burde nok vekket Thomas litt tidligere, men ikke kunne jeg vite at det skulle gå så fort, hehe =)

En herlig gutt som er blitt 3uker. Sover om natten (gjorde det allerede f.o.m på sykehuset.) Er våken alt fra 5-8t om dagen:) Ligger og titter rundt, observerer og lytter.

Storebror koser og passer på storebroren sin. Er VELDIG stolt og vil ikke gi fra seg lillebroren sin til noen!!! ;)
Ved ett par anledninger har de ligget sammen på gulvet og ”lekt”. (Storebror prøver å få lillebror til å leke med leker, men det er ikke så lett har han funnet ut ;o) )
Vi har det strålende og jeg elsker å være 2barnsmor!

Hei! Lenge siden sist..

Nå har det vært en tom blogg lenge..

For alle dere som har fulgt med og spurt om når jeg skal komme med nye oppdateringer: Beklager! Men, nå skal jeg prøve å komme litt igang igjen iallefall :o)

Skriver noen stikkord, så blir det mer senere =)
Siden sist har jeg fått lille Jonas, i skrivende stund er han blitt stor.
Hele 4mnd!
Han er en herlig liten unge :o) Daniel er stolt storebror - og kysser og klemmer på han :o)

Fødselen gikk i en rasende turbofart - kan legge ut fødselshistorien etterpå =)

Vi trives og har det bra på Setskog. Naboene er flotte - de er som Besteforeldre og Oldeforeldre til Daniel, hehehe :o)
De kommer og gir han godteri, brus og viktigst av alt: Et fang å sitte på. <3

Det tror jeg vil være det viktigste minnet for Daniel, at han blir hørt og sett. At han føler han blir tatt være på og får tid. De er så herlige disse naboene :o)

Dyra våre har det også bra - Xena er fortsatt like flott og nydelig som før. (Med sine særegenheter og svakheter som alle andre. Men så veier det opp med alt det positive da =))

Akkurat nå har hun løpetid.. *Morro*
:/

Jeg har startet en hobby; Akvarium!
Har en 60l med Ancistrus, reker og guppy. :o)
Syns det er meget gøy og skulle gjerne hatt en større tank... =)

Alt i alt: Har det supert med den lille familien min <3 :o)