Jul i Åfjord, langt ifra en flott jul!

Julaften startet med at vi fikk vite at bestemoren min hadde hatt et tredje fall på en uke.
Jeg hadde ikke sett på henne 3mnd (siden jeg bor på Østlandet og hu i Tr.lag). og fikk SJOKK når jeg så henne. Ansiktet var et eneste ansikt fullt av blåmerker. Den gamle damen som alltid smilte bredt, med et glimt om øyet hadde en svær plasterlapp fra panna og ned til nesa. Nesa hadde fått en knekk i et av de tre fallene.
Jeg visste ikke at hun så så ille ut.

Legen bestemte at hun måtte sendes til Tr.heim for sjekk om mulig brudd i benet.

Hun ble sendt i ambulansen kl 11 og var ikke hjemme før 1700-1800 på julekvelden.
Hun fikk julemiddag av personalet på rehab.hjemmmet.

1.juledag reiste vi opp til henne. Smerter hadde hun nok, men hun var ved godt mot. En sterk og tøff dame, men man kunne allikevel se at hun ikke hadde det helt bra.
2.juledag kom og jeg var oppe med Daniel kl 06, fordi han hadde kastet opp.
Kl 08 ringer tlf til pappa. Bestemor hadde kastet opp og det var kommet noe gammelt blod i tillegg.

Da ble vi med engang redd for at dette skulle bli slutten for henne.
Pappa reiste opp og kom hjem med beskjeden om at hun ikke var bra. Jeg reiste opp litt senere på dagen. Skikkelig trist å se bestemor slik! Magen rumlet som.. Et godstog?! Men hun klarte ikke å spise, det kom bare opp igjen.
Jeg ga henne vann, slik at hun iallefall ikke ble dehydrert. Det å se bestemoren min smile av å se Daniel, som skravler som en foss - det var deilig. Mest fordi jeg vet at hun var sååå glad av å få sett han. Og fordi hun aldri blir lei av barn.

3.juledag var BETYDELIG verre! Hun snakket nesten ikke og var generelt DÅRLIG.
Jeg tok med Daniel opp, og det ble siste gangen han fikk sett henne og omvendt.

Jeg ble hos bestemor i mange timer. Jeg kunne se at bestemor hadde smerter fra en annen verden. Hun lå i sengen og jamret seg over smerter. Denne dagen fikk hun vann fra en skje, fordi hun ikke klarte å drikke fra glass.

4.juledag. Jeg åpner opp døren og ser henne ligge med munnen åpen. Puster tungt. Hun er dårlig. Veldig dårlig. Og jeg tenkte: "Idag dør hun". Jeg bestemte meg for å reise hjem og spise mat for så å komme opp igjen.
Når jeg kom opp igjen til henne da, ble jeg i 3t. Så reiste jeg hjem og ble hjemme ca 1.5t. Ringte pappa og fikk han til å komme og hente meg, så jeg fikk sitte sammen med bestemor igjen.
Satt med bestemor fra ca 1930 til 2330. De timene var vonde. For meg også. Hun pustet tungt. Plutselig kom hun med rykninger. Kramper. Smertene. Hun fikk smertestillende og roet seg så igjen.

Jeg satt flere ganger og tenkte: "Vær så snill, dø. Bestefar, kom og ta henne med deg"". Men, jeg fikk hele tiden samme "beskjed": "Ikke når du er her, dra hjem til Daniel".

Kl 2330 bestemte jeg meg for å dra. Kledde på meg og gikk ut døren med pappa. Jeg snudde meg og så på henne. Jeg tenkte: "Skal jeg bli? Nei..."
Jeg sa til pappa: Det er ikke noe vits i å gi henne klem, for å forverre tilstanden hennes igjen. Pappa sa at det er vel ikke det.
Jeg så på henne litt til også gikk jeg. Det var tungt. Tunge skritt.

Pappa kjørte meg hjem.
Plutselig fikk jeg en følelsen over meg, jeg bare måtte gå inn til Daniel. Kl var 2342. Jeg holdt rundt Daniel i 15min. Satte meg så opp og begynte å grine. Tårene strømmet nedover. Jeg satt og gråt i 15min. Så ringte jeg pappa og spurte om hvordan situasjonen var.

"Hun døde. Hun døde kl 2345."

Pappa rakk å komme opp til henne igjen. Og han og mamma satt ved siden av henne.
Jeg er så glad for at jeg dro hjem. At mamma og pappa fikk siste tiden med henne.
Jeg er 100% sikker på at hun ikke ville dø mens jeg var der.

Jeg er veldig åndelig i enkelte ting, og akkurat her kan ingen ta fra meg troen på at det jeg følte ikke var slikt.

Det var tunge dager frem mot begravelsen. I kirken så jeg hele tiden opp mot himmelen mens tårene rant. Jeg visste at hun satt der, med bestefar. At hun fikk det siste ønsket og løftet oppfylt - å komme til bestefar.
Hun hadde troen. Og kjærligheten.

4dg etterpå gikk jeg til graven for første gang.
Jeg var ikke trist når jeg kom dit. Jeg smilte. Jeg kunne føle bestemor og bestefar der. Sammen. Den følelsen å smile på graven var så VOND, men så GOD.

Jeg savner bestemor så sårt og jeg skulle ønske hun var her.
Så kunne hun sett Daniel. Og Jonas som skal komme. Åh, som jeg savner henne!

Hun har betydd mye for meg. Hun har bodd hos oss i nesten 12år, etter at bestfar døde.
De to siste årene var hun på hjemmet - men allikevel...

Hun kommer alltid til å være i minnene mine og alle de sokkene jeg fikk som har tatt opp både tre og fire skuffer - er så vonde å se på nå. Fordi jeg aldri vil få de sokkene mer.
Nå må jeg ha de jeg har.

De blir tatt vare på hver og en. Tilogmed den som er lappet sammen med flere farger, fordi hun ikke hadde like... :o)

Det er deilig å få skrevet dette ned. Jeg savner henne, men det er godt å vite at hun har kommet til siste hvilested - MED bestefar. Som var drømmen, troen og håpet hennes. Og det tok hun med seg til siste slutt...